Logg inn:
Nye Cherrox
"Hun kan ikke komme fordi hun er jente."
Eivor Evenrud, Fredag 18. oktober 2013.

Jeg er en av de som liker å tro at jeg har oversikt over alt av lovverk og andre forpliktende styringsdokumenter som berører arbeid i barnehagen. I tillegg til å tro at jeg har full oversikt, så går jeg rundt og tror at jeg hele tiden på best mulig måte ivaretar alt som er nedfelt i disse dokumentene. Heldigvis så er jeg daglig omgitt av 3-, 4- og 5-åringer som utfordrer meg på dette.

Lasse kommer løpende inn i garderoben på morgenen og viser stolt frem hva han har i hånden. Bursdags-invitasjoner! Moren hans forteller meg at de skal feire neste lørdag, og at Lasse inviterer alle guttene siden de ikke har plass til hele barnegruppen hjemme. Hun tar farvel med Lasse og sier at «Eivor hjelper deg helt sikkert med å lese navnene på invitasjonene sånn at du kan legge de på riktig plass.»   Vi vinker til mammaen og går ivrig i gang med å lese opp navn og legge på plass bursdags-invitasjonene. Lasse virker glad og fornøyd helt til det bare er en invitasjon igjen. Da jeg leser opp det siste navnet, som i likhet med de andre invitasjonene er til en gutt, setter Lasse seg stille ned på plassen sin. Istedenfor å legge den på hyllen ser han på meg og sier «Jeg vil gi en til Astrid også.» Jeg prøver meg på en helt enkel og lite gjennomtenkt forklaring og sier « Men det står jo Anders på den siste du har i hånden. Og siden det er den siste så har vi jo ikke nok til å gi en til Astrid også.»

Lasse ser på meg og sier « Men Astrid er bestevennen min. Jeg vil at hun skal komme i bursdagen min. Jeg vet hun ikke kan det, for mamma sa hun ikke kunne det. Astrid kan ikke komme fordi hun er jente.»  Han legger fra seg den siste bursdags-invitasjonen på gulvet og går rolig ut av garderoben og inn på avdelingen til de andre barna. Jeg blir sittende igjen i garderoben i 5 minutter med en ubehagelig følelse og tusen tanker som bytter på å ta plassen til hva som er «riktig.»

Jeg tror ikke det er mammaen til Lasse som har bestemt at Lasse ikke kan invitere sin bestevenn i bursdagen sin. Det er det jeg som har gjort. 3 uker tidligere sto jeg nemlig foran alle foreldrene i barnehagen på et foreldremøte og sa følgende: Jeg vet at bursdagen er en stor dag for barn. Mange velger å feire, og for å unngå å skape sosiale tapere/vinnere og som en del av prosessen med å forebygge mobbing så ønsker barnehagen gjerne å komme med noen forslag i forbindelse med selve bursdagsfeiringen. Jeg vet at de færreste har plass til hele barnegruppen hjemme, og det er derfor ønskelig fra vår side at dere for eksempel kun inviterer guttene eller jentene. Eventuelt kan dere bare invitere 4-åringene, eller bare førskolegruppen.Foreldrene var enige i dette, og mange var glade for at de slapp «presset» på å invitere alle barna hjem til seg på bursdag.Ganske fornøyde satt vi altså der, 36 foreldre som ønsket å opptre i tråd med det barnehagen foreslo, og 1 pedagog som hadde glemt hvordan det er å være barn.

Jeg hadde glemt Lasse. Glemt at 5-åringen hadde en bestevenn. Glemt at barn ikke velger bestevenn ut ifra fysiologiske likheter. Glemt at ikke alle 5-åringer har en bestevenn som også er 5 år.

Ikke bare hadde jeg nå oppfordret til en praksis som gjorde at Lasse ikke kunne invitere sin bestevenn i bursdagen, jeg hadde åpenbart også satt mammaen hans i en vanskelig posisjon. Lasse kunne ikke invitere Astrid fordi hun er jente, selv om han ville invitere henne. Det er selvfølgelig ikke det som lå til grunn for mitt forslag i utgangspunktet. Mitt forslag var en enkel løsning på noe som for mange kunne handle om at det rett og slett ikke var plass hjemme.

Jeg er stor tilhenger av å overføre situasjoner og praksis i barnehagen til voksenverdenen, og har hardnakket stått fast på at man ikke skal behandle barn annerledes enn hva man ville gjort hvis det var en voksen man var sammen med. Et menneske er et menneske osv. Men, hvem inviterer man egentlig i bursdagen sin? Selvfølgelig inviterer man bestevennen sin. Hvem fra jobben inviterte jeg selv i min bursdag? Jo, jeg inviterte de fem jeg har mest kontakt med utenom jobben, to gutter og tre jenter.  Her hadde jeg åpenbart beveget meg inn i en gråsone av det jeg anser som mine egne verdier.

 

 

Jeg går inn i barnehagen og ser at Lasse er omringet av mange gutter som snakker høyt om bursdagen og hva de kanskje kan gi i gave. Astrid står litt i utkanten, men går etter hvert bort og spør med ivrig stemme hva han ønsker seg. Lasse unnviker henne med blikket sitt og svarer stille at han ikke vet. Så løper han bort fra hele barneflokken og setter seg i hjørnet for seg selv med en lekebil. Alt føles feil, og jeg kjenner på hele kroppen at jeg må gjøre noe. Jeg har ekstremt dårlig samvittighet ovenfor Lasse og moren hans og får veldig vondt av barnet som åpenbart ikke har fått en god nok forklaring på hvorfor Astrid ikke får komme. Hva var det jeg prøvde meg på i garderoben, at det ikke er nok bursdagsinvitasjoner??  Er det mulig å være så «voksenstyrt» i måten å forklare noe på?

 Jeg går bort og setter meg ved han. «Jeg skjønner at du har veldig lyst til å feire bursdagen din sammen med Astrid, og at det kanskje kjentes litt rart ut da mamma sa du ikke kunne invitere henne. Det er ikke sånn at vi ikke kan invitere noen fordi de er jente eller gutt. Det er jeg som har sagt noe feil til mammaen din. Jeg kan gå og ringe mamma og fortelle henne det sånn at vi kan ordne dette. Vil du det?»

Moren til Lasse forteller meg at de har snakket mye om det hjemme, og at hun også hadde kjent litt på at det ikke føltes helt riktig å utelate barnets bestevenn i en dag som åpenbart var veldig viktig for han. Samtidig hadde hun følt at hun ville være lojal mot barnehagens ønsker og at hun heller ikke ville gjøre noe som ble upopulært ovenfor de andre foreldrene. Vi har en lang samtale og er begge enige om at dette må løses på en bedre måte. Utfallet blir at Lasse og Astrid har en egen bursdagsfeiring hvor de er ute og spiser med foreldrene sine og går på kino etterpå. De er hele veien opptatt av å forhøre seg med meg om dette er greit for barnehagen, og av å gjøre det som er "riktig." Jeg blir litt overrasket og pinlig berørt av hvor mye makt jeg åpenbart har tillagt meg selv i hele spørsmålet rundt bursdagsfeiringer, og ydmyk over hvor opptatt foreldre er av å samarbeide med barnehagen og å ikke gjøre noe som kan oppfattes uetisk ovenfor andre barn og foreldre.

Lasse smiler og virker veldig fornøyd med løsningen. Han spretter opp og jeg kan tydelig se at den velkjente barnslige gleden over og snart ha bursdag er tilbake. Men hva hadde skjedd hvis ikke Lasse hadde sagt nettopp det han gjorde i garderoben? Hvor mange andre ganger har jeg vært med på å oppfordre til å gjøre en utvelgelse kun basert på fysiologiske forskjeller? Hvilke situasjoner og avgjørelser tar vi voksne i barnehagen som kan være med på å gi barn et syn på at det er riktig å ekskluderes kun på grunn av kjønn?

Likestilling i barnehage, utdanning og forskning 

Likestillingsarbeidet er et systematisk holdningsarbeid som starter i barnehagen, videreføres i skolen og må ligge til grunn for en kultur i universitets- og høyskoleinstitusjonene og forskningen som gir begge kjønn muligheter til å avansere i stillingssystemet. 

http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/tema/likestilling-i-barnehage-utdanning-og-fo.html?id=486669

Barnesinnet og dets måte å se verden på er annerledes enn min. Dette erfarer jeg daglig. Barnas evne til å reflektere rundt sin hverdag, stille undrende spørsmål og å åpne opp for nye innfallsvinkler til hvordan vi omgås hverandre har stor egenverdi for meg som førskolelærer. Vi vet at det i barndommen legges grunnlag for mange etiske og moralske vurderingene vi tar senere i livet. Heldigvis er det ikke slik at det bare er voksne som har grunnlag for å ytre seg om nettopp dette. Barn har ofte en mye mer undrende og åpen innstilling til verden rundt seg. Bruk disse små øyeblikkene i hverdagen, lytt til barna du omgås!  

Lasse på 5 år lærte meg noe viktig denne dagen. 5-åringen gav meg en helt ny innfallsvinkel til noe jeg trodde jeg hadde helt kontroll på. Han lot meg se og ta del i hans hverdag og hva som var viktig for han på en måte jeg ikke hadde gjort før.

Jeg tør nesten ikke tenke på hvor mange andre lignende situasjoner som oppstår i landets barnehager, og er nysgjerrig på hvordan de enten løses eller forklares. Var jeg med på å legge et grunnlag for å diskrimineres kun på grunn av kjønn i det jeg trodde var et arbeid med å forebygge mobbing og sosial ekskludering? Ikke alltid like lett å henge med i sine egne vurderinger som pedagog!  

Å jobbe med «barns medvirkning på egen hverdag i barnehagen» og «likestilling i barnehagen» er noe alle ansatte i barnehagen ofte sier vi gjør, men hvordan gjør vi egentlig det?  Jeg er sikker på at vi i arbeidet med likestilling og barns medvirkning i barnehagen fortsatt har en lang vei å gå.

-Eivor Evenrud. 

KOMMENTARER
Virkelig en historie til ettertanke. Har selv som mor opplevd dette dilemmaet både i barnehagen og på skolen... og det er vanskelig å finne gode løsninger!
18.10.13
Det handler vel litt om at man aldri skal utelate bare en.. Eks om man ber inn alle gutten, minus en også bare man noen jenter.. *Da blir det vel feil! Men om man ber inn tre guter som man er masse sammen med også tre jenter så utelukker man fler og det blir ikke urettferdig eller diskriminerende på samme måte!
Tanker fra mitt hode.....

30.10.13

Eller så kan de kanskje gjøre det slik at om de ikke har mulighet til å be alle på avd. så kan de spøre personalet om adresser til alle slik at de kan be bare de som barnet deres leker mest med og levere invitasjonene hjem til hver enkelt selv. Om de vil be alle kan de levere de ut i barnehagen - dette har jeg selv vært med på og synes det er en god løsning.
 

29.10.13

Bra innlegg, og forstår behovet for å gjøre ting enklere. Jeg er dog litt forundret over at vi fortsatt, i 2013, snakker om "jente- og guttebursdag". Bør jo i alle tilfeller være de nærmeste vennene, uavhengig av kjønn. Er vel uansett ikke flere ti-, tjuetalls venner som blir invitert. Dessuten skjer det jo bare en gang i året. Jeg vil la min sønn invitere akkurat de han vil, uavhengig av både kjønn og alder, til sin bursdag. Så får jeg heller tygge på den hvis det skulle vise seg å bli for mange.
24.10.13

Ja... dette har vært diskutert mye i både familie og omgangskrets... Jeg liker tanken om å inkludere, ikke ekskludere som noen nevnte over. De vi har gjort i våre bursdager for våre 4 er å invitere alle "vi må" (ihht. "systemene") og i tillegg inviterer vi dem vi ønsker å ha der. Da får vi litt av alt i samme selskap. Jeg tror ikke noe på et eget selskap for den/de spesielle som ikke passer inn slik løsningen var i dette stykket. Det blir er reserveløsning der barna selvsagt vil føle om og være i tvil om er "ok". om alle er i ett selskap lærer barna at men skal ta hensyn til alle og ikke ekskludere i tillegg til at man har egne ønsker som blir lyttet til.
22.10.13

Her lånes barnehagen ut gratis til alle som vil ha en feiring. Samme gjør de på skolene, gymsalen lånes ut gratis. Vi har sagt at skal invitasjoner henges opp på plasser, skal man tenke helhetlig, enten alle gutter/ alle jenter i gruppa, eller feks alle på samme aldersdelte gruppe, eks alle 4 åringene. De man ønsker utenom den "helhetlige" gruppa inviterer man feks hjemme i postkassa, så det ikke blir like synlig.
Noen foreldre her har valgt å heller invitere 2-6 barn på eget initiativ hjemme, men har i etterkant sagt at det ble veldig dumt, barna spør etter de andre på gruppa.
 
 
 

22.10.13

Takk Eivor for en god refleksjon 
19.10.13

Hva med å la foreldre få låne/leie barnehagen? Der er det plass til alle.
19.10.13

Veldig god refleksjon . Det er viktig å begynne å inkludere alle barne tidlig, så de kan få trygghet og god selvtillit tidlig. Vi voksne har ansvaret for å lære barna å være gode mot hverandre . I barnehagen til våre barn er det mulig å låne lokalene til bursdagsfeiring, og det fungerer kjempefint.
19.10.13

synes dere løste dette på en flott måte. Tips til deg som voksen: gjør som du formidler til barna. Inviter en naturlig gruppe (avdeling/damene etc) og ikke bare de du selv har mest med å gjøre på fra jobben. Da unngår du å være en voksen mobber og du får bedre ett inkluderende arbeidsliv!
19.10.13

Jeg har vært borti denne problemstillingen mange ganger, siden de to beste kompisene til min datter fra og med 1. klasse var gutter. Bursdager har vært veldig vanskelige, men jeg har vært nødt til å invitere fra begge kjønn utenfor skoletiden, ellers ville jo mange av bestisene blitt utelatt. Hun måtte dessuten slutte på håndballaget sammen med gutta før hun var 10. Lurer nesten på om vi går litt bakover. Jeg har hørt mange rare og bakstreverske uttalelser de siste årene, blant annet fikk datteren høre fra en lærer "skulle ønske du kunne være mere som de andre jentene i klassen". Hva nå det måtte bety. Se også på jenteavdelingen på butikken. Ikke mye der for en jente som ikke vil kle seg i rosa.
19.10.13

Er vel ikke bare i barnehager dette skjer. I kampen mot mobbing har jeg som 3 barns mor kjørt om ettermiddager og kvelder og levert bursdagsinvitasjoner, fordi ikke hele klassen har vært invitert. Fordi noen voksne synes å tro at barn ikke snakker sammen. de 10 barna som var i bursdagen snakket jo med de 12 som ikke var invitert, både før og etter bursdagsfeiringene. Og mine barn har fått invitere dem de ville ha tilstedet. Dem de faktisk lekte med, og var sammen med, uavhengig av kjønn. Sårt ble det jo når andre bare fikk ha rene gutte og jente selskap, for da ble de kanskje ikke invitert, samtidig var det ikke alltid de gadd dra på klassefester, fordi da var noen som ikke var så greie tilstedet. Alt på barnas premisser.
18.10.13

Jeg synes i grunnen at det er bra at barnehagen har slike anbefalninger. Da er det mindre sjanse for at et barn blir ekskludert. Det er nemlig slik at når barna får velge selv velger de ofte de som er populære, mens de "upopulære" barna blir "taperne" som ikke blir invitert gang på gang. Jeg har selv vært den som ble holdt utenfor slike anledninger på skolen, og det er ikke noe jeg ønsker for noen barn!

Samtidig kan man selvsagt komme i et slikt dilemma som i innlegget, men da mener jeg det må være mulig å gjøre et unntak for en bestevenn. Selv om det er anbefalt at man holder seg til en ensartet gruppe som et kjønn eller en aldersgruppe, må man jo bruke sunn fornuft og også invitere bestevennen til barnet selv om den ikke er i den "rette" gruppen. Det er jo ekskludering man ikke vil ha, inkludering må jo være positivt?!

18.10.13

En veldig interessant problemstilling som jeg har vært - og kommer til å fortsette å være - midt oppe i. Min rosaelskende datter har nemlig alltid hatt guttebestevenn. I tillegg har gjerne de nest beste vennene også hovedsaklig vært gutter. Og hva gjør man da? Den barnehagen hun har gått i før, har sagt rett ut at hun må få lov til å velge selv. En jentebursdag ville være helt feil for henne, erkjenner de åpent. Så jeg og barnehagen har i fellesskap etter beste evne prøvd å lappe sammen en invitasjonsliste der ingen skal føle at de er satt alene utenfor. (Men jeg likevel følt meg som en skurk.) Nå har hun byttet barnehage. Der kan man velge mellom alle jentene, alle guttene eller hele barnehagen. Og jeg vet at med tanke på hvem hun snakker om og hvem hun har med hjem, har jeg egentlig ikke noe valg. Jeg blir nødt til å invitere hele gjengen, plass eller ikke plass.
18.10.13

Dette er ingen lett problemstilling! Jeg hadde nok som foreldre vært veldig usikker. Da jeg var liten hadde vi stort hus og skog utenfor døra, så hele klassen ble invitert i bursdager. Jeg var den eneste jenta i klassen i lang tid som inviterte alle... Men jeg tror ikke vi skal undervurdere barnas evne til å være inkluderende og løsningsfokusert - noen ganger når barna leker sammen på jobb, hender det jeg spør dem "hvordan skal vi være sikker på at alle har det godt i denne leken?" Det hender ikke jeg får en verbalt svar en gang, om de er veldig i gang - men da skifter leken karakter og barna opptrer mer inkluderende! De kan! Jeg tror ved å inkludere barna så kan en finne løsninger som blir inkluderende for alle: Hvorfor skal bursdagsfesten være innendørs? Kan en invitere barna på grillfest i skogen? Fest i parken? Fotballturnering? Vinteraktivitetsbursdag? Leie et klubbhus? Kanskje er riktig fokusering hvordan en kan benytte barn i inkluderingsarbeidet og finne løsninger som naturlig ligger utenfor hjemmet...?

15.11.13

I vår barnehage er det rett og slett ikkje lov å dele ut bursdagsinvitasjonar. Det får ein gjere via telefon eller kjøre dei ut på ettermiddag/kveld.

11.11.13

Jeg tror nesten verden går litt bakover når det gjelder denne problemstillingen. Da det var aktuelt for min datter og sønn med barneburs - dager, fikk de invitere like mange av gutter/jenter fra barnehage/skole, i passe antall etter plassen vi hadde. De hadde jo også venner fra andre avdelinger / klasser enn den de selv gikk i. Ble de invitert til en de ikke hadde lyst å gå til, måtte de pent gå avgårde i besøk med gave, og invitere det barnet i egen bursdag, og har i forbindelse med senere tids diskusjoner, utrykt at de er glade for at de til enhver tid måtte være greie med andre uansett hvem det var. En annen ting er dette med at barnehager og skoler "bestemmer" hvem barna skal be, at de må be alle jentene / guttene, ev. hele avdelingen / klassen. Kan barnehagen/skolen bestemme i en sånn sak i det hele tatt? At invitasjoner bør deles ut privat er jeg helt enig i, men bortsett fra det kan jeg ikke forstå at andre enn barnets foresatte skal ta avgjørelsen om hvor mange og hvem som skal bes, så får heller vi i barnehage og skole jobbe med holdningene hos barn og foreldre når det gjelder vennskap og inkludering.
08.01.14


Delta i diskusjonen
Om bloggen:
I dag tilbringer flere hundretusen barn hverdagene sine i barnehagen. Hver dag er de sammen med voksne de i utgangspunktet ikke har noen felles referanser med, annet enn at de er på samme sted til samme tid opptil ni timer om dagen. Hvilke beslutninger og øyeblikk er med på å prege barndommen til «barn av barnehagen?»
Antall Cherroxvisninger:
2251391
Bli Cherroxfølger:
Birgitte Fjørtoft
Epost: birgittefjortoft@gmail.com
Førskolelærer og mastergrad i Førskolepedagogikk
Jeg er opptatt av filosofiske og eksistensielle perspektiver ved barnehageliv og pedagogikk. I masteravhandlingen min så jeg nærmere på læringsbegrepet i barnehagen, hva det er eller kan være. I dialog med Jacques Derrida og noen av hans filosofiske perspektiver fikk jeg øynene opp for at læring kan være fullt av både monstre og galskap. Mine bidrag til bloggen vil preges av et ønske om å stille kritiske spørsmål til vår daglige praksis, med inspirasjon fra blant andre Biesta, Derrida, Skjervheim og Gadamer.