Logg inn:
Nye Cherrox
Lek!
Birgitte Fjørtoft, Onsdag 23. juni 2014.
Lek!

”Lek”, sa jenta på kanskje to år, mens hun så opp på pappaen sin en varm sommerdag i en av Oslos grønne parker. Samtidig som hun sa dette, gjorde hun håndbevegelsen som sier ”kom hit”.

Det var kanskje ikke selve ordet som fanget min oppmerksomhet, men måten ordet ble ytret på. Lek! Ikke som et spørsmål eller spørrende invitasjon. Lek! Ikke som et undrende utsagn eller ”kanskje vi skal leke?” Lek! Som en oppfordring, nærmest en konstatering. En konstatering av væren. Toåringen konstaterte pappaens væren, menneskets væren. Homo Sapiens som Homo Ludens. Den lekende. Det lekende mennesket. Jentas opplevelse av seg selv som et lekende menneske i den verdenen her fascinerte meg. Denne allerede overbevisningen om sin plass i verden. Hun lurte ikke på om leken var et alternativ. Hun lurte ikke på om leken var viktig. Eller hva hun (eller andre) kunne få ut av den. Hun bare sa det. Lek! Som et ”bare gjør det, lek med meg.”.

Det virket så opplagt.

Og jeg ser det hver dag.

Kanskje var dette første gang jeg hørte oppfordringen i så klar tekst. Men det er ikke første gang jeg har kjent denne oppfordringen fra barna på min avdeling. Som når Jonatan sperrer opp øynene, flekker tenner, river seg i håret og roper at jeg må passe meg for løven. Eller når Live kaller meg for noe annet enn det jeg egentlig heter og har forventning i blikket samtidig, forventningen om at jeg kaller henne Kristine. Som når Lukas holder på å briste i latter når han har klart å lure meg helt inn på stellerommet, jeg står med tissebleien i hånda og han sa det var bæsj. Eller når blikket til barn fra andre avdelinger plutselig skifter, idet de skjønner at jeg blir med på å late som om alle rundt oss er ormer og at vi er de eneste gjenlevende robotene. Oppfordringen om at vi må leke lever rundt meg hver dag, og ikke bare i den definisjonen om lek som ”barns morsomme aktiviteter” eller ”det er bra at de leker, fordi da lærer de…”. Men lek som erfaringer om å være til. Hans Georg Gadamer oppfordrer oss til å se litt videre, forbi denne bevisstheten om hva som skjer når vi leker. Forbi den subjektive, bevisste refleksjonen om leken. Han ber oss rette blikket mot selve lekens væremåte. Men dette innebærer imidlertid at leken ikke er en gjenstand som står overfor et subjekt som eksisterer i seg selv. Lekens egentlige væren består da snarere av at den skapes om til en erfaring som forvandler den som gjør erfaringen. Dette er Gadamers ord. Men det satte meg på sporet av noe.

Hvis vi skal se litt forbi vår egen bevissthet om lek, for eksempel barnehagelæreres bevissthet om hva lek er, hvordan vil våre samtaler om lek se ut da? Hvis vi ikke lenger kan slå i bordet med språkutvikling for å argumentere for leken. Eller at vi for eksempel ikke kan si at tre av barna ”lekte altså så fint sammen”. Hvis vi skal forbi dette, da er vi jo nødt til å gå videre i refleksjonen også. Jeg har alltid lurt på hvordan barnehagelærere kan virke så utrolig sikre på hva lek er. Jeg klarer ikke tenke meg noe mer komplekst. Da jeg hørte jenta i parken, fikk jeg lyst til å si det til alle barnehagelærere. Til alle mennesker egentlig. Lek! Jeg tror ikke vi noen gang vil få noe som helst grep om leken ved å dele den opp i kategorier av typen rollelek, imitasjonslek, samlelek eller konstruksjonslek. Jeg tror ikke vi får grep om den, ved å definere den som ”noe artig barn holder på med”. Kanskje skal vi heller ikke grep om den. Jeg mener ikke at vi skal kvitte oss med alle definisjonene og begrepene vi har om leken. Men jeg tror vi går glipp av så mye ved å stoppe opp ved disse. Vi har en hel utviklingspsykologisk og pedagogisk tradisjon som har skrevet om og beskrevet disse definisjonene og kognitive virkningene av lek igjen og igjen. Jeg syns det er på tide at vi går videre. En klok barnevernspedagog jeg kjenner godt sa at vi kanskje stenger det spennende ved leken ute, om vi går inn og ser på den med for eksempel definisjonen ”rollelek” eller ”turtaking”. Da stenger vi kanskje ute forvandlingen som skjer. 

Gadamer sier i tillegg at vi heller bør se på hvordan leken forvandler den som leker. Hvordan leken tar over, på et vis. Min kollega så det senest på fredag. Hvordan leken tok over den lekende. Hun fortalte om Mina. Mina er tre år og har en enorm fantasi. På fredagen hadde hun satt i gang en utrolig lek inne på avdelingen. Mina hadde hatt regien, delt ut roller og fortalt historien. Først hadde det vært en direktør, Karius og Baktus hadde kommet inn og spenningen hadde steget. Mina introduserte så noen vesener som hun fortalte hadde to store horn. Først da var det akkurat som om Mina oppdaget sin egen fortelling. Hun ble kjemperedd for disse som hadde horn. Leppa begynte å skjelve og tårene rant. Deretter fortalte hun, ved hjelp av en pålogget voksen som så forvandlingen, horn-vesenene ut av historien. Da stod de igjen med direktøren, Karius og Baktus, og leken kunne fortsette. Mina ble rett og slett redd sin ”egen” lek. Kanskje sier denne lille historien noe om hvordan den som leker selv blir forvandlet i leken. Kanskje er ikke vårt bevisste forhold til leken det mest interessante. Kanskje er det mer interessant å si ”lek!”, og se hva som skjer.

Det blir min siste oppfordring før sommeren. Lek!

 

 

KOMMENTARER
Så fint at du skriver om lek på denne måten! Når jeg leser innleggene dine, kjenner jeg behovet for et nytt språk i barnehagen (på møtene våre, i veiledningene, i foreldresamtalene osv). Tror ditt blikk inn i barnehagelivet vårt er en god start på leting etter gode og nye ord! La oss starte med ordet til jenta i parken. Og la oss følge hennes oppfordring! Kanskje skal vi heller ikke bruke så mange ord, men i stedet se og høre. For barna lengter virkelig etter noen som vil høre og noen som vil være nær. Og noen som vil være orm og robot. Takk for at du viser oss dette.
24.06.14
Tusen takk Bodil! Tenk at jeg har fagledere som støtter meg på den måten! Det er nesten like inspirerende som å være robot. Jeg også savner et språk, eller kanskje heller et ikke-språk i barnehagen. Ikke-definerende, ikke-konkluderende, ikke-sannhetsoverbevsende. Et nytt språk, som går videre og forbi disse bastante konkluderingene og om hva et menneske kan være. Jeg vil at vi skal søke etter disse nye ordene i møtene med barna. Det er de som kan gi oss det språket. Og de forsøker hver eneste dag. Se, lytt og lek!
25.06.14

Hei Birgitte, Jeg er på utkikk etter cherrox for voksne fordi de er så bra å ha på også er de vanntette også er det varme kunne du sagt hvor jeg kan kjøpe de? Fra aNdreass
23.02.17


Delta i diskusjonen
Om bloggen:
I dag tilbringer flere hundretusen barn hverdagene sine i barnehagen. Hver dag er de sammen med voksne de i utgangspunktet ikke har noen felles referanser med, annet enn at de er på samme sted til samme tid opptil ni timer om dagen. Hvilke beslutninger og øyeblikk er med på å prege barndommen til «barn av barnehagen?»
Antall Cherroxvisninger:
2251403
Bli Cherroxfølger:
Birgitte Fjørtoft
Epost: birgittefjortoft@gmail.com
Førskolelærer og mastergrad i Førskolepedagogikk
Jeg er opptatt av filosofiske og eksistensielle perspektiver ved barnehageliv og pedagogikk. I masteravhandlingen min så jeg nærmere på læringsbegrepet i barnehagen, hva det er eller kan være. I dialog med Jacques Derrida og noen av hans filosofiske perspektiver fikk jeg øynene opp for at læring kan være fullt av både monstre og galskap. Mine bidrag til bloggen vil preges av et ønske om å stille kritiske spørsmål til vår daglige praksis, med inspirasjon fra blant andre Biesta, Derrida, Skjervheim og Gadamer.