Logg inn:
Nye Cherrox
Ubestemmelighetens etikk - Om å bli malt i ansiktet (eller ikke)
Birgitte Fjørtoft, Søndag 12. oktober 2014.

Ubestemmelighetens etikk

– om å bli malt i ansiktet (eller ikke)

 

”Jeg vil ikke bli malt i ansiktet”, sier Niklas. Med en gang jeg foreslår ansiktsmaling på ettermiddagen, sier han det. Vi har spist mat, skiftet bleier, vært på do og er på vei ut. Han sier det lavt, og jeg vet at den kommer; setningen om at han ikke vil bli malt. Alle de andre barna reagerer med iver og glede og begynner straks å fabulere om hva de skal være. T-rex, blomsterprinsesse, lemur, glittertiger. Ideene ropes ut. Fra de andre.

Muligens vier jeg ikke tilstrekkelig oppmerksomhet mot Niklas og det han nettopp har ytret, for han gjentar det: ”Jeg vil ikke bli malt i ansiktet”. Muligens er jeg ikke følsom nok i min respons fordi jeg hadde regnet med utsagnet, jeg ”vet” jo at han kommer til å si akkurat det. Fordi han sier det hver gang noen nevner ansiktsmaling. Hans ytring er forutsigbar for meg. Jeg ser det komme. Jeg forventer det.

Forventning er et interessant begrep i barnehagepedagogikken. Det brukes forunderlig ofte. Det snakkes om hva en kan forvente av barnet  som er på et eller annet utviklingstrinn, hva en kan forvente at et barn kan, hva et barn er i stand til å lære til enhver tid eller i en viss alder. Begrepet forventning blir interessant i sammenheng med at jeg forventer nettop noe av Niklas. Jeg forventer hans avslag på malingen. Hva ligger i dette begrepet? Om vi kan forvente noe, kan vi med sikkerhet på forhånd si at noe kommer til å skje. Og ikke bare en forventning om at ”noe” kommer til å skje; vi har bestemte og detaljerte beskrivelser for hvordan det kommer til å se ut. Med denne forståelsen kan vi si at når barnet kommer inn i den egosentrinske fasen av livet (når det er mellom 4-6 år), vil barnet til dels leke med andre, dels alene, og det vil ikke forsøke å vinne i leken (Lillemyr, 2011). Når vi har disse ulike fasene for hvilken læring som skal (få lov til å) skje, kan vi også tilrettelegge for og formidle kunnskaper og egenskaper som er bestemt på forhånd. Om jeg vet at barnet er på nippet til å tre inn i en alder med mye diskrepans, kan jeg planlegge en aktivitet som er preget av mye assimilasjon, hvor barnet får mulighet til å ta i bruk mange tidligere erfaringer, og ikke blir utsatt for mye ”omforming og utvidelse i den kognitive struktur” (Lillemyr, 2011).

I dette språket blir det uproblematisk å planlegge læring. I dette språket blir det uproblematisk å slå fast at ”barnet vil ha et hovedsakelig velfungerende språk ved 6-årsalder” (Bleken & Vedeler, 2013). Vi kan rett og slett forvente det. Barnet blir automatikk. Niklas uttrykk har blitt automatikk for meg. Jeg ”vet” hvordan Niklas kommer til å reagere på mitt forslag om ansiktsmaling, og i denne liksom-vitenen dreper jeg mine muligheter for å se noe annet. Men noe er i ferd med å skje, forutsigbarheten er i ferd med å brytes med total overraskelse.

Tomas er akkurat ferdigmalt som svart og grønn dinosaur og reiser seg opp fra benken. ”Jeg vil bli malt”, kommer det fra han som har sittet ved siden av Tomas og sett på hele tiden. Det er Niklas. Jeg løfter blikket, og innser overrasket og nesten vantro at det faktisk er Niklas. Det har han aldri sagt før. Han ser usikkert på meg, jeg inviterer han inntil meg. Jeg spør han hva han ønsker å bli malt som og han responderer med ”jeg vil ikke bli malt”, og flytter seg igjen fra meg. Jeg sier at ”det er helt greit, Niklas, du trenger ikke bli malt om du ikke har lyst”. Line tar over plassen hans og forteller meg iherdig at hun skal bli en sirkusdirektør. Hun blir ferdigmalt, og igjen hører jeg Niklas si at han vil bli malt. Nå sier han noe mer også, han sier at han vil bli malt som snømann. Han setter seg mot meg, jeg dypper penselen i den hvite malingen, forbereder han på hva som skal skje ved å si: ”okei, Niklas, nå maler jeg med penselen på kinnet ditt”. Penselen er en millimeter fra å treffe Niklas` kinn. Da stopper han meg. ”Jeg vil ikke bli malt i ansiktet”. Øynene er store, det er et bekymret blikk.

Det er nå jeg begynner å kjenne følelser inni meg som ikke synes verken passende eller profesjonelle. Jeg kjenner at den private følelsen i meg er oppgitthet. En følelse som har lyst til å rope: ”Åhh! Bestem deg da! Vil du males eller ikke?”. Det føles ugreit, og den dirrer nesten. Det føles ugreit å være oppgitt og nesten irritert på et menneske jeg har et profesjonelt ansvar for. Jeg forventer noe av dette mennesket som blir umulig å innfri, fordi Niklas er annerledes enn jeg trodde. Han har noe i seg som er hemmelig for meg, nettopp fordi han er annerledes enn meg selv. Derrida beskriver denne hemmeligheten som en annen type hemmelighet enn den en skal holde for seg selv. ”Jeg er skjult, jeg er hemmeligholdt som en annen”, skriver han. Jeg forstår dette som en ydmykhet rettet mot hvordan en møter den andre. Hvis jeg møter deg med hvilke egenskaper jeg forventer av deg, hvis jeg møter deg med en forventning til hva du skal være (eller bli), hvordan kan jeg da skape et rom for å bli til? Biesta skriver at idet jeg forsøker å kontrollere hvordan andre reagerer på mine initiativer,  hvisker jeg ut den andres annerledeshet. Det er ikke bare den andres annerledeshet jeg berøver, jeg tar samtidig fra meg selv mine muligheter til å handle og bli til i verden. Og det kan være vanskelig å åpne opp for dette rommet. Jeg tror det er dette vanskelige jeg kjenner på, når min irritasjon og oppgitthet putrer inni meg. Likevel var det noe annet enn irritasjonen som drev meg fremover, og dette forstod jeg ikke før hele denne dagen var over. For jeg roper jo ikke disse tingene til Niklas. Det er ikke oppgitthet jeg møter ham med. Det er noe annet.

”Niklas, det går helt fint, du må ikke, du kan leke noe annet hvis du vil.”

Men Niklas blir sittende og se to froskekonger, en løveunge og fire stjernefisker bli til.  Nå er alle de andre barna ferdigmalt. Ingen andre enn Niklas sitter på benken. Han humper seg stille bort til meg. ”Jeg vil bli en snømann”, sier han forsiktig. Jeg dypper nok en gang penselen ned i hvitmalingen, gjentar forrige utsagn til Niklas om hva som skal skje. Penselen nærmer seg igjen kinnet hans. ”Nå skjer det, Niklas”, sier jeg. Idet penselen treffer huden hans, sperrer han øynene opp og munnen åpner seg i en slags blanding av total glede og total forskrekkelse. Jeg spør om det går bra, han nikker, jeg fortsetter og hele ansiktet hans blir hvitt. Jeg spør om han vil ha små svarte prikker som knapper, han nikker igjen, og til slutt har han også fått en oransje nese som en gulrot.

Jeg ble helt satt ut av alt som skjedde i dette korte øyeblikket. Jeg ble satt ut av uforutsigbarheten og alt som brøt med mine forventninger. Derrida skriver at de er en etisk plikt å respektere det skjulte hos det andre mennesket. At det er en etisk plikt å respektere det som er umulig å forvente, det jeg ikke kan vite på forhånd. Kompleksiteten gjør sitt fremtog når profesjonsetikken møter alle disse følelsene som trer frem i takt med den. Tanken på Niklas modighet, mot og evne til å presse seg selv overtar nesten alt som skjer inni meg. Jeg er stolt over hans evne til dette, og skuffet over min egen innsats. Skuffet over mine private, men også sterke menneskelige følelser som bobler over inni meg. For mens han sitter der og har blitt malt i ansiktet for første gang i hele sitt liv, så sitter jeg her og er irritert. Som en imponert pedagogisk leder, er jeg veldig ivrig etter å se han som snømann, i lek og samspill med de andre. Både med barn som akkurat har begynt og de som har vært på avdelingen lenge. Kanskje var det denne konteksten som skapte vaklingen i han selv denne dagen. Med nye, eldre gutter han liker å leke med, som ble svartgrønne dinosaurer og sine gamle kompiser som ville ha glitter og jungeldyr. I sin prosess med å finne ut ”hvem er jeg i denne gruppa nå?”, ”hvem er jeg med deg?”, ble det kanskje vanskelig at hans iboende avstand til denne ansiktsmalingen møtte dette nye ønsket om å være noe nytt og annet med sine nye venner.  

Men Niklas løp ikke av gårde og lekte med de andre. Han ble sittende på benken. Vi satt ved siden av et vindu og i gjenskinnet fra det, kunne vi til en viss grad speile oss selv. De andre barna speilet seg i vinduet, hvinte av fryd og løp av gårde. Jeg forventet nok samme reaksjon av Niklas, selv om jeg også var litt spent. Idet Niklas fikk et glimt av seg selv som snømann i vindusskinnet, stivnet han helt. Kroppen, ansiktet og mimikken hans frosset til og han så på meg med et alvorlig blikk.  Det gikk kanskje ti sekunder før han sa: ”Jeg vil vaske det bort”. Jeg tok hånden hans og gikk sammen med han inn i garderoben. Det var da jeg overrasket meg selv. Jeg sa, omtrent uten å være bevisst det selv: ”Det er lov å ombestemme seg, Niklas”. Jeg ble overrasket over ordene og forbløffet over varmen og følsomheten de ble sagt meg. Det føltes nesten som om det var noe utenfor meg selv som snakket.

Og det er i denne overraskelsen over meg selv at jeg begynner å tenke på hva det er som gjør at jeg ikke uttrykker min frustrasjon og irritasjon overfor Niklas. For det handler ikke om at jeg er noe supermenneske, superpedagog eller ekstremt tålmodig og grei. Nei, det er noe som er større enn meg selv og mine private følelser som tar over. Noe annet får makta. Og jeg tror dette andre er nettop profesjonsetikken. Mitt etiske ansvar overfor barna jeg jobber med, stopper meg i å utvise irritasjonen. Etikken er en del av meg, og hjelper meg i denne situasjonen. Dette betyr ikke at jeg er for det å aldri være privat i møte med barna. Jeg hadde ikke vært i stand til å jobbe som førskolelærer om jeg ikke hadde vært meg selv i møte med dem. Men, det er så viktig å huske på dette etiske ansvaret vi tar på oss når vi velger å jobbe i barnehage. At profesjonsetikken faktisk blir en del av oss. For, når det kommer til stykket, så er mitt ansvar overfor Niklas å kunne handle kjærlighetsfylt og respektfullt ut i fra hva han viser meg at han kan være. Niklas sin opplevelse av situasjonen  må være min hovedprioritering. Gjennom bevisstgjøring av dette etiske ansvaret, tror jeg andre barnehageansatte også kan overraske seg selv. ”Nå trodde jeg at jeg kom til å rope og kjefte, også gjorde jeg det ikke likevel.. Hvorfor det?”. Jeg tror profesjonsetikken ofte er grunnen. Kanskje uten at vi vet det helt selv. Jeg hører om og opplever mange diskusjoner og mye problematikk rundt ”dårlige assistenter”. Assistenter som kjefter, er veldig strenge, forventer mye og forlanger enda mer. Her tror jeg profesjonsetikken, som har vært en stor del av førskolelærerutdanningen og også meget sentral i mitt yrkesliv senere, spiller en stor rolle. Kanskje har bare ikke disse assistentene blitt bevisstgjort det etiske ansvaret. Kanskje har de ikke reflektert rundt hvordan en kan åpne opp og ta i mot det som er annerledes enn en selv? De private følelsene får fritt spillerom og kjeftingen kan utspilles, uten hindring. Hadde ikke jeg støtt på den etiske hindringen i denne situasjonen med Niklas, om mine forventninger til han hadde fått enerett, ja, da hadde den kanskje endt med noe sånt som at jeg for eksempel gav Niklas to valg allerede den første gangen han ombestemte seg. Jeg kunne sagt ”Nå må du bestemme deg, enten så får du ansiktsmaling nå, eller så  må du gjøre noe annet!”. Dette utsagnet kunne fremmet helt andre konsekvenser. Kanskje hadde Niklas blitt sint, kanskje hadde han reagert med sinne og frustrasjon mot meg eller de andre barna. Kanskje hadde han blitt helt stille og gått et annet sted. Mest sannsynlig hadde tilliten mellom oss blitt svekket. Jeg savner det hemmelige og skjulte i dette forventningssynet. Det er i det skjulte, det jeg ikke vet og ikke vil vite, at pedagogikkens magi for meg befinner seg. Med Derrida handler dette om å si ”ja” til det som kommer og si ”kom” til den uforutsigbare fremtiden. Det er en ”venting uten forventningshorisont”, skriver han. For hvis man kunne regne med det som kommer, ville håpet bare vært en programmert kalkyle, eller regnestykke om du vil. Man ville ikke lenger invitere noen, verken kropp eller sjel, og det hadde da kanskje heller ikke vært nødvendig? Hvis pedagogikk ikke fordrer invitasjoner, hvis ikke pedagogikk innebærer besøk av den andre, da handler deg for meg ikke lenger om pedagogikk i det hele tatt. Hvis jeg kan forvente alt før jeg i det hele tatt møter deg, hva blir så igjen av møtet? Mindre enn det jeg opplevde ble igjen av dette møtet ned Niklas, i hvertfall. Jeg fikk en av de tydeligste bekreftelsene jeg noen gang har fått i jobben min, etter at jeg hadde vasket bort all ansiktsmalingen.

  

”Vi må gå inn på badet”, sa Niklas, da jeg sa jeg var ferdig med å vaske det av. Jeg gikk sammen med han inn på badet, uten helt å vite hvorfor. Niklas går helt bort til speilet, ser på seg selv og så på meg, før han smiler og sier ”Nå er jeg ren.”

  

KOMMENTARER
Flott skrevet! Hvilken bok kommer dette med Derrida fra? Kunne tenke meg å ha dette som selvvalgt litteratur i pedagogikken på førskolelærerutdanningen.
15.10.14
Hei! Jeg kom over innlegget ditt fordi jeg skal skrive en prosjektoppgave om barn/lek/sosial kompetanse.... noe i den retning. Siden jeg er sykepleier og vant til streng taushetsplikt, lurer jeg på hvordan du har ivaretatt din taushetsplikt i dette innlegget. Hvordan du har anonymisert? Det er vanskelig for meg å se at barnet i denne historien ikke er identifiserbar for dem som har barn i barnehagen du jobber dersom den ikke er konstruert. (Jeg ser ikke at det står noe om anonymisering) Grunnen til at jeg stiller spørsmålet er fordi jeg tenker mye over hvordan egne og andres barn kan bli ufrivillige (utleverte) objekter i sosiale medier. Og hvilket etisk ansvar både foreldre og profesjonelle har i forhold til dette.
30.08.17

Hei! Jeg kom over innlegget ditt fordi jeg skal skrive en prosjektoppgave om barn/lek/sosial kompetanse.... noe i den retning. Siden jeg er sykepleier og vant til streng taushetsplikt, lurer jeg på hvordan du har ivaretatt din taushetsplikt i dette innlegget. Hvordan du har anonymisert? Det er vanskelig for meg å se at barnet i denne historien ikke er identifiserbar for dem som har barn i barnehagen du jobber dersom den ikke er konstruert. (Jeg ser ikke at det står noe om anonymisering) Grunnen til at jeg stiller spørsmålet er fordi jeg tenker mye over hvordan egne og andres barn kan bli ufrivillige (utleverte) objekter i sosiale medier. Og hvilket etisk ansvar både foreldre og profesjonelle har i forhold til dette.
30.08.17

Takk for det! Det er hentet fra en artikkel som heter "Brev til en japansk venn" i det filosofiske tidsskriftet Agora, nr. 1-2 fra 2005 (s. 41) og fra boka Marx´spøkelser fra 1996 (s. 191). Gled deg til mye spennende lesing! 
18.10.14

Flott skrevet! Hvilken bok kommer dette med Derrida fra? Kunne tenke meg å ha dette som selvvalgt litteratur i pedagogikken på førskolelærerutdanningen.
15.10.14

Delta i diskusjonen
Om bloggen:
I dag tilbringer flere hundretusen barn hverdagene sine i barnehagen. Hver dag er de sammen med voksne de i utgangspunktet ikke har noen felles referanser med, annet enn at de er på samme sted til samme tid opptil ni timer om dagen. Hvilke beslutninger og øyeblikk er med på å prege barndommen til «barn av barnehagen?»
Antall Cherroxvisninger:
1806990
Bli Cherroxfølger:
Birgitte Fjørtoft
Epost: birgittefjortoft@gmail.com
Førskolelærer og mastergrad i Førskolepedagogikk
Jeg er opptatt av filosofiske og eksistensielle perspektiver ved barnehageliv og pedagogikk. I masteravhandlingen min så jeg nærmere på læringsbegrepet i barnehagen, hva det er eller kan være. I dialog med Jacques Derrida og noen av hans filosofiske perspektiver fikk jeg øynene opp for at læring kan være fullt av både monstre og galskap. Mine bidrag til bloggen vil preges av et ønske om å stille kritiske spørsmål til vår daglige praksis, med inspirasjon fra blant andre Biesta, Derrida, Skjervheim og Gadamer.