Logg inn:
Nye Cherrox
Havdronningen
Birgitte Fjørtoft, Onsdag 22. august 2018.
Alida er fem år. Hun minner meg om en havdronning, uten at jeg helt kan forklare hvorfor. Kanskje er det noe med det lange, kastanjebrune, bølgete håret hennes som alltid er i bevegelse. Kanskje er det noe med den majestetiske kroppsholdningen hennes, når hun viser meg nye kunster mens hun slynger seg rundt huska. Kanskje er det måten hun tar rommet på, hvordan hun stiller seg opp midt i avdelingen med en naturlig autoritet som gir meg troen på at hun kan lede et helt havfolk. Kanskje er det dansen hennes, som uten tvil kunne passet i en ballsal. Eller kanskje er det den rungende røsten som kommer fra et dyp jeg bare så vidt er i ferd med å kjenne til, som kan befale hvem som helst til å gjøre akkurat som hun sier.

Alida strever. Hun jobber knallhardt hver eneste dag for å gjennomføre handlinger som mange av de andre barna ikke tenker over at de gjør engang. Hun kjemper kamper jeg ikke vet navnet på. Hun kommer seg sjelden gjennom forhandlingsfasen i leken, og opplever enda sjeldnere å havne i flytsonen. Hun tåler lite fra verden rundt seg, hennes verden går i oppløsning hvis noen dulter borti henne eller hun ikke får den tusjen eller det kostyme hun helst vil ha. Jeg rekker aldri å sette fra meg veska, før hun nærmest desperat klamrer seg til meg med ord, gråt eller lovnader om dagen. ”Kan du sitte med meg når vi spiser!!??”, ”kan jeg leie deg på tur!!??”, ”kan jeg bli med deg og lage mat!!??”. På sin måte sikrer Alida seg sin egen plan for dagen, en plan om mental overlevelse. Utydelige svar eller diffuse lovnader fra meg, ser ut til å gi henne hjertebank. Der jeg, med de andre, kan si ting som: ”vi får se!”, ”vet du, det har jeg ikke tenkt på ennå”, eller ”det vet jeg ikke”, og de kan fortsette leken sånn noenlunde i vater, faller Alida i staver. Der jeg kan være trygg på at de andre følger etter oss på tur, selv når de sier at de ikke skal det, er jeg usikker på Alida. For jeg tror hun kan bli igjen, selv om vi går.

Det er lett å si at Alida har atferdsproblemer. At hun ikke klarer å tilpasse seg barnehagens rutiner eller ikke er en god leker. Det er også lett å få inn PPT for en observasjon for å kartlegge hvilke egenskaper Alida mangler. Jeg gjør ikke det. For jeg har tro på en annen inngang. Jeg har tro på leken og på å forsøke å forstå hvorfor Alida har det vanskelig. For hun er ikke vanskelig. Jo, selvsagt er det vanskelig for meg når hun skriker med en intensitet som jeg ikke før har hørt hos et annet menneske. Det er vanskelig for meg når hun slår og sparker og roper at hun hater meg. Og det er vanskelig for meg at hun løper vekk fra oss på tur og ofte havner i konflikt med de andre barna. Men det skal være vanskelig å se barn som har det vondt. Det skal være vanskelig å stå i den usikkerheten og det ubehaget som viser seg når man kommer innpå et barn som trenger deg. Som trenger deg så sårt. Om Alida ikke tåler sin verden akkurat nå, så er det mitt ansvar å tåle den for henne. 

DIN KOMMENTAR
 
 
 
Om bloggen:
I dag tilbringer flere hundretusen barn hverdagene sine i barnehagen. Hver dag er de sammen med voksne de i utgangspunktet ikke har noen felles referanser med, annet enn at de er på samme sted til samme tid opptil ni timer om dagen. Hvilke beslutninger og øyeblikk er med på å prege barndommen til «barn av barnehagen?»
Antall Cherroxvisninger:
2251384
Bli Cherroxfølger:
Birgitte Fjørtoft
Epost: birgittefjortoft@gmail.com
Førskolelærer og mastergrad i Førskolepedagogikk
Jeg er opptatt av filosofiske og eksistensielle perspektiver ved barnehageliv og pedagogikk. I masteravhandlingen min så jeg nærmere på læringsbegrepet i barnehagen, hva det er eller kan være. I dialog med Jacques Derrida og noen av hans filosofiske perspektiver fikk jeg øynene opp for at læring kan være fullt av både monstre og galskap. Mine bidrag til bloggen vil preges av et ønske om å stille kritiske spørsmål til vår daglige praksis, med inspirasjon fra blant andre Biesta, Derrida, Skjervheim og Gadamer.